Manus med tekst eller manus med storyboard: hva passer best?

Når kursdeltakere skal skrive sitt første manus for en utstyrsdemonstrasjon, ender de som regel opp i en av to leire. Den første skriver en ren trinnliste: ett trinn per linje, med handlingen, utstyret som brukes og eventuelle sikkerhetsmerknader. Den andre tegner storyboard først, med enkle skisser av hvert bilde, og skriver teksten under.

Begge metodene fungerer, og begge brukes i virksomheter jeg har sett. Forskjellen ligger i hva de tvinger deg til å tenke på tidlig. Trinnlisten tvinger deg til å være presis om rekkefølgen. Storyboardet tvinger deg til å se for deg hva seeren faktisk har foran seg i hvert øyeblikk.

I denne artikkelen sammenligner jeg de to opp mot hverandre, slik vi gjør det i modulen om demonstrasjonsmanus. Jeg avslutter med en anbefaling, og den er ikke helt nøytral: jeg har en favoritt, men også gode grunner til at den ikke alltid er riktig.

Trinnlisten er rask å skrive og lett å rette. Du kan sende den til en fagperson som kjenner utstyret, og vedkommende kan sette strek under det som er feil uten å se noen video. Rekkefølgen blir tydelig, og det er enkelt å plassere sikkerhetsmerknader der de hører hjemme, for eksempel før det trinnet der hendene kommer nær en bevegelig del.

Svakheten er at listen skjuler hvor mye tid et trinn tar og hva som må vises. «Skru av dekselet» er én linje på papiret, men kan være tre ulike bilder på skjermen: hånden på skruen, skruen som løsner, dekselet som løftes bort. Manusforfattere som bare bruker trinnliste, oppdager ofte dette først på opptaksdagen.

En annen fallgruve er at listen blir skrevet for noen som allerede kan utstyret. Da hopper man over småtrinn som virker selvsagte for den som skriver, men som er det seeren sliter med.

• Rask å skrive og enkel å få kommentarer på
• Gir tydelig rekkefølge og plass til sikkerhetsmerknader
• Skjuler hvilke bilder hvert trinn krever

Med storyboard skisserer du hvert bilde før du skriver ordene. Skissene trenger ikke være pene; strekmenn og firkanter holder. Poenget er å bestemme hva som er i bildet, hvor kameraet står, og når et nærbilde trengs. Da ser du raskt om et trinn trenger to bilder, og om rekkefølgen i videoen faktisk lar seeren følge med.

Metoden tar lengre tid, og den kan føles omstendelig for en kort demonstrasjon. Den er også vanskeligere å dele med en fagperson som bare vil kontrollere at trinnene stemmer. Mange blir dessuten sittende fast i tegningene og glemmer teksten, slik at sikkerhetsmerknadene kommer sist, eller ikke i det hele tatt.

Til gjengjeld blir opptaksplanen nesten ferdig som en bivirkning. Når hvert bilde er skissert, vet du hvilke utsnitt som skal tas, og i hvilken rekkefølge utstyret må stå klart.

Er demonstrasjonen kort og utstyret enkelt, holder trinnlisten ofte langt. Et håndverktøy med fem–seks handlinger trenger sjelden mer enn en liste og en ekstra kolonne for hva som skal vises. Er utstyret komplekst, har mange små deler eller krever presise håndbevegelser, lønner storyboardet seg, fordi det er der det blir tydelig hva seeren ikke ser.

Tenk også på hvem som skal godkjenne. Hvis oppdragsgiveren er en fagperson som skal sjekke korrekthet, gir listen raskest respons. Hvis oppdragsgiveren skal bedømme om videoen blir forståelig for nyansatte, gir skissene bedre grunnlag for samtalen, siden man kan peke på et bilde i stedet for å forestille seg det.

Til slutt: tidsbruk. En liste tar en formiddag, et storyboard kan ta en dag. Den ekstra tiden er som regel billigere enn en ekstra opptaksdag.

• Kort demonstrasjon, enkelt utstyr: trinnliste
• Komplekst utstyr, mange detaljer: storyboard
• Fagfelle skal kontrollere: liste, deretter skisser

Min anbefaling er å kombinere dem i en bestemt rekkefølge: skriv trinnlisten først, få den kontrollert for riktighet og sikkerhet, og lag deretter en enkel skisse bare for de trinnene der du er usikker på hva som skal vises. Du får listens presisjon og storyboardets bildetenkning uten å bruke en hel dag på å tegne trinn som er opplagte.

Legg til en kolonne ved siden av hvert trinn der du skriver utsnittet: totalbilde, halvnært eller nærbilde. Det er den minste mengden bildetenkning som likevel fanger de fleste problemene. Sikkerhetsmerknadene står i egen linje over trinnet de gjelder, slik at ingen kan overse dem under redigering.

Slik gjør vi det på kurset: deltakerne starter med listen i den første økten, og tar storyboardet inn først når de ser hvor listen ikke rekker.

Mange virksomheter lager opplæringsvideo i disse ukene, når nye ansatte er kommet i gang og vinterens arbeid skal planlegges. Det er fristende å hoppe rett til opptak. Bruk heller en times tid på å lese manuset høyt, mens en kollega gjør handlingene med utstyret i hendene.

Stopper kollegaen opp, eller spør «hva skjer her?», har du funnet et trinn som mangler. Slike hull er mye billigere å rette på papiret enn i redigeringen. Denne øvelsen fungerer uansett om du har valgt liste, storyboard eller begge deler.

Skriv ned hvert sted der kollegaen nølte, og rett manuset før du booker opptak. Det er en enkel rutine, og den fanger overraskende mye.